November 2005 - I

mjaq går langt foran oss mot et ensomt isfjell som er frosset fast i den flate hvite bukta. Den kalde blå månen lyser over den bratte kalvede fronten av Inglefieldbreen. Mot nord skinner den fulle månen sterkt mellom Mars og Aldebaran. Imjaq går i sikk sakk over isen, og prøver å finne en vei uten for mye overvann. De to andre bikkjene vi har tatt med oss går i bånd. I det lave lyset beveger en gul skygge seg bort fra isfjellet. Ingen av bikkjene reagerer på den unge isbjørnen som har blitt vekket opp fra sin søvn. Han løper ført unna, bort fra bråket og luktene. Når han har kommet på avstand, sakker han av og ser i vår retning. I mørket ser vi på hverandre i ivrig forventning. Han stoler like lite på
oss som vi på ham. Som en venn en gang sa: det er matkjeden opp ned. Han kan godt se
på oss som et bytte. Bikkjene leker mellom bena våre, ikke oppmerksom på isbjørnen 80 meter unna. Isbjørnen bestemmer seg for at vi er ikke hans smak, og fortsetter mot månen
for å finne et sted å sove uforstyrret videre.

Dagens jobb er å finne is til vårt drikkevann forråd. Med fem Grønlandsbikkjer synker nivået i fatene raskt. Vi går nærmere isfjellet, ikke helt uredde, for kanskje var den unge isbjørnen
med sin mor, hun fremdeles sovende. Imjaq går nærme isfjellet
og etter å ha gått rundt hele våger vi oss nærmere vår vannpost. Fra pulken tar jeg en tuk tuk og en slegge. Jeg kjører tukt uken
inn i isen, den brekker og faller av i store biter.

Når tønna og pulken er fulle, binder vi Imjaq og Nanok til pulke
så de kan gjøre grovjobben. Vi går i snøsko, de er som overdi-mensjonerte aluminium tennis rackerter bundet til støvlene.
Uten dem ville vi synke ned i sørpa for hvert steg. Sørpa er en
miks av salt overvann og snø som ligger oppå isen som
presses ned av vekten. Det første perfekte islaget er nå borte. Imjaq husker prosedyren fra da vi overvintret i Nilspollen 2002-2003, og trekker pulken til Vagabond. Nanok ser på oss, men Imjaq bare trekker ham videre sammen med pul-
ken. Den røde Vagabond er fast i isen i en liten bukt på den sørlige siden av Inglefieldbukta. (77°N 18°E) på sørøst siden av Spitsbergen. France og Eric, eierne av Vagabond, var også her forrige vinter, for å gjøre vitenskapelig arbeid. Når prosjektet ble forlenget, ville de ha en pause. Så nå er vi barnevakt for Vagabond. Jonathan, vår egen båt, tok vi på land i Longyearbyen sent i september 2005.

Imjaq og Nanok som nå ser og går i riktig retning,
nærmer seg Vagabond. Imjaq trekker mot styrbord,
bort fra Jin og Frost. De hyler og trekker i kjettingene
sine som om de vil komme til oss, trekkende med sine hundehus. Etter en slåsskamp i forrige uke, har Imjaq bestemt seg for å holde seg unna disse ungdommene. Kanskje var vi litt optimistiske da vi lot tre av fem hannkjønn polarhunder gå løse når vi var ute, og bare hadde Imjaq og Nanok i bånd. Det ble litt grynting og et glefs innimellom, med det gikk tilsynelatende greit. Lille Imjaq, en nervøs og usikker type, angrep uten å ha blitt angrepet selv. Dette var signalet for et skikkelig bikkjeslagsmål, og flokken beveget seg bort fra de to som var bundet til hundehusene. Det var to mot vår Imjaq. Den største, sterkeste og eldste måtte kjempe mye mot de yngre gutta. Han klarte å fri seg, men mangler en bit av styrbord øre. Hans sårede stolthet smerter ham mer.

Inglefieldbukta oppstod da breen med samme navn
trakk seg tilbake de siste tiårene. Om tredve år vil
bukta være en fjord. Vi er i en liten bukt på den sørlige siden, mot morenen. På de første skiturene tolket vi
av og til isbjørner som små hauger i landskapet. Men
nå går det bedre og vi vet at det flate området er bedre fordi vi har bedre oversikt, og kan holde en større
distanse fra bjørnene og får derfor færre overraskelser.
Fra salongen har vi fri sikt fra nordøst og hele veien til breen i vest. Selv nå når sola er borte til februar ser vi
i måneskinnet og kan se fjell 20 mil unna. Inglefieldbreen er tre breer som møtes og
strømmer fra fjella til sjøen. Det hele endre i en stor brefront hvor store biter av århundrer gammel is bryter av med lyd som torden. De små isfjella flyter i bukta til de går på grunn
eller blir fanget av sjøisen. Denne isen, fra tiden før luftforurensning, er vårt vann forråd.

Vagabond er en motorseiler med et stort dekkhus. Vi bor på dekk nivå med god utsikt i alle retninger. Når vi arbeider har vi god utsikt over våre omgivelser. Likevel; det er vanligvis bikkjene som advarer oss når det er en isbjørn i området. Den lille nervøse typen gav plutelig et skikkelig bjeff, Frost fulgte etter men Jin, Imjaq’s utfordrer gjemte seg i sitt hundehus selv når bjørnen var på andre siden av bukta. Vår Imjaq stod veldig rolig foran huset sitt mens isbjørnen nærmet seg ham. Med en stor sving på halen stod han der for å hilse denne store karen. Jeg ventet ikke på at det skulle skje, og avfyrte et varselsskudd med signalpistolen. Dette
var mer enn nok for at bamsen skulle miste sin interesse og gå sin vei med en skjelvende bakdel. Vi har talt 26 bjørner så langt og spor etter mangle flere. To bjørner, vi tror det var
ei binne med unge beveget seg i bukta i flere dager. Ungene blir med sin mor i 2 år før de vandrer alene. Mor og unge var av samme størrelse, så vi tror det var hennes sønn. Han er nødt til å lære seg å slåss. Til stadighet stod de på to bein. De første dagene så det ut
som om de lekte, men senere ble slagene hardere og moren får mer og mer problemer
med ungen.

Ulempen med dette er at det begrenser våre turer.
Med snøskoene føler vi oss bedre enn med ski, fordi
det er ikke så lett å snu med de rastløse bikkjene i
tau. Når vi går ut ser vi ut som en liten hær. Signal
penner med lyd signaler og knall skudd i signal pisto-
len. Marina bærer en rifle med først to gummi skudd,
og så slugs. Jeg bærer en større Ruger. Vi stoler i
hovedsak på bikkjene, spesielt nå når det er mørkt.
Ikke at de alltid er de første til å reagere, men siden
tre av dem går løse foran oss, håper vi de vil vekke en bjørn før vi kommer for nært. Når en drømmende
isbjørn plutselig våkner, kan den plutselig løpe i feil retning… isbjørnene som er våkne
unngår oss. De må tenke at vi er for mange. De er også velfødde for tiden, og vi har ikke
dette deilige tykke laget med fett som de gode runde selene har.

På det lille bordet på styrbord side i salongen har vi laget en arbeidsbenk til Marina. Hun kan ikke komme nærmere sitt arbeid enn dette. Hun arbeider hardt for å få ferdig jule lageret til Longyear-butikken til jul. I midten av desember kommer det nye laget og vi reiser hjem i helikopter. Jeg forsøker å gjøre noe mer med alle mine dagbøker, lære norsk og studerer til Yacht Master Ocean. Men alt tar tid, og vi har glemt alt om tidsbegrensninger og avtaler. Hente vann, bake brød, vaske klær, alt blir gjort på samme måte som bestemor gjorde det da hun var ung. Toalettet er plassert langt ned i båten, og frøs for en uke siden. Vi gidder ikke å forsøke engang lengre, og går ut i litt avstand fra båten. I minus 20 og med litt vind ønsker du å være forsiktig.

Marina sin fødselsdag bør ikke bli glemt denne gangen. Jeg har til og med kjøpt noen
gaver før vi dro. Jeg har blitt påminnet litt for ofte siden Nilspollen. Vi starter dagen med en konsert fra 6 bikkjer. Jeg uler med ulvene om jeg trenger dem.

I slutten av september dro vi fra Longyearbyen til
denne totalt øde bukta, som ikke engang er på
kartene! I følge kartene er vi midt på en isbre. Noen mennesker tar fremdeles ikke global oppvarming på
alvor! Global oppvarming? Denne lille bukta er er en
del av den større Inglefieldbukta. Den er en del av den gamle morena, den er liten og perfekt beskyttet.
Åpningen er mot vest, mot isbreen, høyst en mil unna. Om bord er, foruten france og eric, 5 Svalbard guider
på øvelse. De har fulgt med denne turen for å oppleve
å seile i en liten båt, samt se litt av Svalbard. I bukta
vår er alt dekket av snø, og det er vanskelig å finne steder å sikre våre landliner. De gjør
det meste av arbeidet med å grave to daudmann i den frosne bakken, og trekker en line
rundt en stein. Slik, med et anker mot vest, befinner vi oss i et nett av 4 liner. De fem
bygger også noen flere hundehus, og lager punkter hvor vi kan sikre bikkjene på land. Så
er tiden deres ute. Veien tilbake til Longyearbyen går gjennom knehøy snø, over tre breer
og et par nyfrosne elver. Etter tre dagers kamp når de gruvebyen Svea, akkurat i tid for å komme med det lille flyet som går til Longyearbyen. France og eric blir plukket opp av helikopter og på under en halv time er de i Longyearbyen.

Det tar ikke mange dager før vi kan gå til land i overlev-ningsdrakter. Isen langs land er for svak til å bære oss, tidevannet knekker den opp hele tiden. Våre visitter
hos bikkjene er derfor planlagt rundt lavvann. Da er bikkjene allerede velsig rastløse, og lager nok støy til
å drive bort en isbjørn. Det driver også meg til vanvidd!
Å gå på land i en overlevningsdrakt er som å bære din egen sauna med deg. Du kan bare ikke komme deg
ut og kjøle deg ned litt, samtidig som en liten jævel
kaster mer vann på kullet. Å hoppe fra isflak til isflak
i en overlevningsdrakt er ikke akkurat min favoritt
hobby, og du gjør ikke bikkjer glade om du har saltvann i maten deres.

Vi har en stygg storm fra nordøst. Beskyttelsen i bukta vår er perfekt og de to sterkeste landlinene er i denne retningen. Isen i vår lille bukt begynner å be-vege av svellen som møter brefronten. All isen i Inglefieldbukta forsvinner, mens det ligger i le av vinden!! Vannet er sikkert ikke kaldt nok. Ved inn-gangen til vår lille bukt begynner isen å knekke og drive bort med vinden. Vagabond ligger i midten av en plate is på størrelse med en forballbane. Alt er av-hengig av de to landlinene som er så stramme at du kan gå på dem inn til land, med 50 knop, styrke 10, av stadig pågående vind. Fra vårt rede ser vi inn på bikkjene. De ligger foran husene sine,
rullet sammen for å holde på varmen. Vi kan ikke gjøre annet enn å vente, minus 16°C og
50 knop. Hvis vi hadde ønsket å gjøre noe, måtte vi gjort det for flere dager siden. Isflaket
vårt begynner å bryte opp, store stykker driver forbi båten. I en halvtime er spenningen på landlinene og våre nerver borte.

Se etter mer informasjon om Vagabond på www.vagabond.fr